Terje Uhrns arbeider er personlige og særpregede. Han arbeider innenfor et abstrakt, geometrisk monumentalt billedspråk, der de figurative former er forankret i det konkrete.

I motsetning til det utbredte og ekspresjonistiske ”heftige maleriet” tidlig på 1980-tallet, velger han nå å følge en mer nøktern og mindre spontan vei.

De tidligere geometriske billedoppsettene avløses tidvis av organiske formdannelser, og den vanligvis nedtonede paletten er utvidet med et større koloristisk repertoar.

Terje Uhrns malerier er preget av en tilkjempet ro. Maleteknikken er utpenslet, uttrykket stille og behersket. Likevel inneholder bildene spenninger som foregår både på det formale og det følelsesmessige planet. Bildene gjengir gjerne en tilsynelatende statisk komposisjon med en enkel stilisert form mot en bakgrunn i store, rene flater.

Noen ganger er hovedformene klart definert innenfor billedrammen, som en sluttet komposisjon. I andre tilfeller antyder form og bakgrunn en fortsettelse utenfor maleriets avgrensing. Noe som tross den lite ekspressive maleteknikken skaper en illusjon av frosset bevegelse, som i et cinematisk forløp hvor filmen plutselig stoppes og lysene slås på.

Dette er et interessant paradoks, som også har sammenheng med malerienes slektskap til musikalske bevegelser. Formdannelsene kan gi assosiasjoner til klanger og rytmer, notetegn og instrumenter, som om auditive sekvenser utspiller seg innenfor malerienes rammer, og musikk er en av Uhrns viktigste inspirasjonskilder.

På utstillingen i Kunstnerforbundet viser Terje Uhrn uventet tre portretter der de avbildede er legender nettopp innen musikkfeltet.

Terje Uhrns formene kan ellers minne om logoer og emblemer, figurer og gjenstander, men uten å etablere noen form for litterær agenda. Maleriene illustrerer ikke virkeligheten, selv om idègrunnlaget kan være svært så realistisk. Den billedmessige idèen kan faktisk springe ut fra noe så hverdagslig som en veggbryter eller en eske kullstifter.

I sum dreier det seg om en menneskeskapt idèverden, et ekko av de industrielle og maskinmessige utformingene som omgir oss. Dette er et trekk vi av og til kjenner igjen i samtidskunsten. Det teknologiske og industrialiserte samfunnet avspeiler seg i kunstfeltet, og gir grobunn for føringer i forhold til hvordan et moderne billedutrykk kan kommunisere.

Den faglige og håndverksbaserte kunnskapen til Terje Uhrn formidles med en overbevisende tyngde.