Om tid og sirkulasjon med utgangspunkt i en bisverm
Å tegne er å skrive. Man skriver når man tegner. Å tegne er å skrive historien på en annen måte. Å tegne er å tegne. En som tegner ser ikke bare bilder. Ordene blandes i bildene. Alltid. Skriften må siles ut av bildet for bare å bli en tegning. Når man tegner skriver man med kroppen. Med kroppens erfaringer og livet før det konseptuelle i kunsten. Tegning og maleri er like medier om man ser bort fra den tykke fargen som skiller dem fra å være ett billedspråk. Å tegne er å elske. Å tegne med fornuft og følelser er som å tegne med to rep som flettes til et tau som får et klart etterslep. Tegningen er en konsekvens av denne handlingen.

Disse siste tegningene er rytmiske og kroppslige. De fylles av seg selv sammen med papiret. Papiret er tegningens motsatte form og er like viktig som tegningen. Disse tegningene er lyriske dikt om spiraler og punkter. Øyeblikk som repeteres i sirkler. En bisverm som dingler på en gren. De kunne ikke vært tegnet uten erfaring over tid. De kunne ikke vært tegnet uten øyets iakttagende bevegelse. Tiden og alle timene med observering og sansing er representert i tegningens lette strek. Disse siste tegningene er om skjønnheten i bjørkens rakler. Om Apis mellifera (honningbien) som summer og flyr avgårde fra hestehov til hestehov. Disse tegningene handler om syklus i naturen, om sirkulasjon, og om de nødvendige biene som strever for å overleve bare for å pollinere vekster som er nødvendige for de som forgifter. Disse siste tegningene handler om livet. Behovet for å sette et avtrykk og kommunisere et språk med oss som betraktere. Disse siste tegningene er ikke om noe annet. De er ikke om politikk. De er fristilte tegninger som springer ut fra en studie som er denne forhistorien. Og om kjærligheten til smaken av søt honning. De er ment å være lyriske dikt å trives ved. Med en letthet som vår. Om de var blitt tegnet tyve år før ville jeg ikke våget å vise dem frem som kunst. Jeg ville ikke turt å stole på dem. Nå gjør jeg det. Teksten skriver tegningene frem. På samme måte som tegningene har tegnet teksten. De fødes med to parallelle ben. Knytter seg sammen i en vev av blå og røde tråder. De lever sammen som dag og natt. Denne utstillingen kan ikke være uten denne teksten.

Jeg kan begynne på en tegning uten å vite hvordan den vil bli til slutt. Først er tegningen et vagt bilde i hodet. Underveis i tegneprosessen beveger den seg ofte bort fra det opprinnelige bildet. Om den slippes fri. Det er spennende å se hvordan en tegning utvikles, å la den få finne veien inn i rom man ikke er klar over finnes i oss selv. Det er svært få som kopierer tegninger. En tegning kan bli til noe ingen har sett før. Bilder som er nye for oss. Det er modig å tegne uten sikkerhetsnett. Nysgjerrigheten og motet kan slippe de nye bildene frem. Det kan være bilder med overraskende motiv som kommer frem. Motiv som er grusomme i både bilde og uttrykk. De kan komme fra rom vi ikke kjenner, fra alt livet har fylt oss med, bilder fra barnebøker vi er vokst opp med, opplevelser med familie, venner, skolen, bilder fra TV og alle filmene vi har sett. Alle erfaringene som er unike hos hvert enkelt menneske og skjult for andre enn oss selv i hverdagen. Alt dette ligger subtilt i strekene og de åpne feltene som ligger mellom strekene.

De fleste tegningene planlegges. Det hender jeg blir fornøyd med den første som tegnes i et nytt motiv, men like ofte må jeg tegne flere tegninger i samme motiv. Det er umulig å tegne to like tegninger. Tegninger som ikke er ment å være noe eller og bli til noe, de som ble glemt i en tidligere skissebok kan senere vise seg å være gode. Små tegninger nedtegnet i skisseboken i en pause eller på vei til et møte, sittende på et tog, på en kafe, på en benk i en park. Jeg har alltid med meg en notatbok å tegne skisser og skrive notater i.

Tegneundervisningen som satte dypest spor i meg var tegnetimene med C. Vi tegnet med penselen i munnen og mellom to tær. Vi brukte venstre hånd og høyre hånd om hverandre med lukkete og åpne øyne. Det var viktigere å tegne innsiden i et lår og en skulder enn det var å tegne konturen på modellen som sto der naken som et objekt i rommet. Denne tegneundervisningen handlet om
å se og erfare gjennom kroppen fremfor med blikket. Det er med den erfaringen jeg opplever å tegne likt som å skrive. Erfaringen finnes et sted i kroppen som en fysisk hukommelse. Å koble tegningen til en kontekst og en større sammenheng og skriften til kapitler er noe helt annet. Det krever mer enn bare følsomhet. Denne teksten er tegningenes vitne. Fordi teksten har vært med på å forme tegnearbeidet frem. Fotografiet bare avbilder og blir dokumentasjon i ettertid. Det er teksten som har vært med på å skape.

Disse tegningene er tegnet med kroppens erfaring som metode. De er ikke tegnet med kun en hånd. Derfor er de i store format. Man kan ikke bevege seg fysisk innenfor et A4 format. Bare et insekt kan det. Linjer som er like store som en menneskekropp assosieres lettere til noe som er gjenkjennelig med kroppens sanser.

Tegningene blir sjelden slik jeg har tenkt. De er ikke bare en tanke som kan tegnes. Tegningen splittes fra tanken. Og mens hendene tegner fullbyrdes tanken til noe eget og materielt, som tegning. Den kan bli blå i stedet for rød. Tegningen er en forlengelse av tanken, den strekker seg utover og blir selvstendig. Når tegningen er fullbyrdet er den frigjort fra tanken og jeg kan bli overrasket over hvordan den ser ut i dager og uker i etterkant. En overraskende tegning henger på veggen nå, men ved siden av henger en skuffelse. Skuffelsen er ikke frigjort. Det vil ta lenger tid før den blir ferdig eller det kan hende den er et steg over til noe som ikke er kommet frem enda. Et forløp. En skisse. Det er til og med mulig den vil bli krøllet sammen og kastet som enda et mislykket forsøk. Når jeg er fornøyd blir jeg overrasket. Når jeg er fornøyd med en tegning har den nesten alltid blitt til i en tilstand der jeg har våget å slippe kontrollen, og latt være å styre den for mye. Våget å la den slippe taket, få bli selvstendig og til noe jeg ikke har sett før hverken inne i mitt eget hode eller noe annet sted. Og latt den ta med seg en del av kroppen og historien. Jeg kan virkelig like en tegning utrolig mye. En tegning kan fremkalle alle slags følelser, toleranse og åpenhet. En følelse av kjærlighet og respekt for kunsten og hva den kan være og gjøre.

Tegningen gjør ingen ting. Den blir til. Den kan virke levende og uttrykksfull men den gjør ingen ting. Den er en tegning og den kan se ut på alle mulig slags måter. Tegningen har ingen begrensning. Den er fri om den blir tegnet fri. Den kan sno seg i sin egen kropp. En bra tegning skaper dialog med den som ser den. Den er fysisk. Det er like mange tegninger som det finnes mennesker og egentlig mange flere. De fleste bildene er ikke tegnet enda. De vil bli tegnet nå og i morgen og senere. Om biene får leve. Om ikke slutter vi å tegne.