Markus Li Stensrud
Arms Around the Horse’s Neck
Overlyssalen
19.10.23 – 19.11.23

Arms Around the Horse’s Neck er en del av Markus Li Stensruds mangeårige undersøkelse av modernismens opprinnelse og arv. Kunsthistorien anvendes som utgangspunkt for undersøkelser av eksistensielle, ideologiske og kontemporære problemstillinger. Gjennom en kollasj-aktig tilnærming til skulptur og installasjon sammenstilles elementer fra ulike sfærer og epoker. Estetisk er det en kamp mellom det minimalistiske og det maksimalistiske, mellom det abstrakte og det figurative.

I boken The Modernity of Ancient Sculpture (2012) leter historikeren Elisabeth Prettejohn frem koblinger mellom modernismen og antikken, som i kulturhistorisk sammenheng gjerne blir sett på som antiteser. Prettejohn gir imidlertid antikken en sentral rolle i modernismens fødsel: "It is true that the classical Greek sculpture has done more for garden design and certain dictators than for the progressive arts. But with the fragmented Greek sculptures the quite opposite can be argued". Prettejohn hevder at kolonimaktenes appropriasjon av antikke skulpturer på begynnelsen av 1800-tallet, og måten deres fragmenterte tilstand ble bevart på da de ble installert i for eks. British Museum og glyptoteket i München, hadde en avgjørende betydning for utviklingen av ideen om det abstrakte og fragmenterte som en selvstendig estetisk gren.

En passasje i et brev fra Picasso til forfatteren Gertrude Stein, skrevet i 1907, underbygger Prettejohns poeng: «Walking through Louvre it all became clear. The beauty of the antique sculptures came from their fragmented state. Their expressions only heightened by the absence of an arm, a leg, a nose.”  Mange år senere skriver Picasso om tilblivelsen av Guernica, igjen i brevs form, denne gangen til grunnleggeren av surrealistbevegelsen, forfatteren André Breton:

I painted fragments. Fragments of memories and nightmares, of violence and bodies. I was hunted by the heritage of our civilisation. And the fragmented bodies were of flesh and blood, covering our battlefields, but also of marble and blood, flooding our piazzas and museums.  

"All violence deforms and abstracts, and modernism would be impossible without centuries of violence", skriver statsviter Hannah Arendt i boken On Violence (1970). For henne står de fragmenterte, antikke skulpturene som symboler på vestens evige krig. De deformerte kroppene, i sin polerte marmor-form, speiler vår distanserte holdning til kriger vi tror ikke angår oss. Hun finner imidlertid et metaforisk håp i 1700-talls-kunstneren Piranesis etsninger:

In his prisons Piranesi fuses antiquity and modernism into a metaphysical, utopian space. There’s no better metaphor for art than these towering, dark rooms, filled with both personal and collective guilt, but still managing to transform the scarce sips of light into fractal beauty.

I Piranesis univers, der broer avføder nye broer, søyler nye søyler, står kunstens utopiske impuls tilbake som et lys i mørket.

Fra ca. 1915 vokste dadaistbevegelsen frem, som en reaksjon på første verdenskrig. I et tidlig utkast til det dadaistiske manifest skriver dikteren Tristan Tzara:

The western civilization must no longer be a stone-cold Greek temple, with armored men on polished marble horses. Like a wave, the horses painted on the walls of caves must come alive and wash the world clean from millenniums of logic and violence.

Utstillingens tittel, Arms Around the Horse´s Neck, er hentet fra en passasje i et brev fra Tristan Tzara til kunstneren Marcel Duchamp, der Tzara beskriver filosofen Nietzsches møte med en mishandlet hest. Etter å ha kastet seg rundt halsen på hesten for å beskytte den mot eierens slag, skal Nietzsches ha brutt sammen i gråt og mistet evnen til å snakke. Tzara avslutter brevet:

Nietzsche’s arms around the horse´s neck is like the arches in Piranesi’s prisons, carrying the western civilisation on its tired shoulders. Here it all comes crashing down. We must feel and cry and reconnect across bridges and borders. This is the fundament on which we can free ourselves from the inhumane, machine-driven dictatorships and throw our arms, not around a dying horse’s neck, but around the neck of a galloping wild horse, determined to throw us off and roam free.

En hest uten rytter er en evig og lykkelig amatør.

Utstillingen består av søyler i gips og relieffer i gul voks. Hender er en rød tråd, sammen med andre banale, flertydige og universelle symboler som hest, sol og egg. Utstillingen balanserer mellom det episke og det hverdagslige, mellom det opphøyde og det patetiske. De store historiske og kollektive linjene forenes med det intime og eksistensielle.

Markus Li Stensrud (f. 1983) har master­grad fra Statens Kunst­akademi og bor og arbeider i Oslo. Tidligere separat­utstillinger inkluderer Contorted Mouth, Bærum Kunst­hall (2020), The Extremist Banquet, Hå Gamle Preste­gard (2019), The Breath of Empty Space, Elephant Kunst­hall (2018), Solidified Phantoms, Kunst­banken, Hamar (2016), og Phantoms of Modernism, Kunstner­forbundet (2014). Han har deltatt på gruppe­utstillinger som Jeg kaller det kunst, Nasjonal­museet (2022), Vis meg din hage, Kunstner­forbundet (2019), An Account of Discovery and Wonder, Galleri 1857 (2015), En kunstner som samler kunst, Vest­fossen Kunst­labora­torium (2013), og Spare­bank­stiftelsen DNB NORs stipend­utstilling, Oslo Kunst­forening (2012).

Stensrud gjør også duo-prosjekter med billed­kunstner Ida Madsen Følling. Prosjekter inkluderer utstil­lingene A Walk In the Park, Chart Art Fair med ISCA Gallery (2023), Solned­gangs­tider, Øl­hallene, Stavanger (2023), og DOMESTISISME, Podium (2021). I 2020 var de initiativ­takere for gruppe­utstillingen Et Kollektivt Kaosmos på Kunst­hall Oslo.

Utstillingen er støttet av Kulturrådet og Billed­kunstnernes Veder­lagsfond.