Alt er klart, det er bare jeg som er grumsete

Mikael Øye Hegnar
Alt er klart, det er bare jeg som er grumsete
Overlyssalen
11.04.— 26.05.2024

Bordet fanger. En idé oppstår, og glipper igjen. Et bilde trer frem, og forsvinner igjen. En dag på atelieret sløses bort på kaffe­slabberas. Neste dag gjøres en ukes jobb. Tredje dag kommer usikker­heten. Fjerde dag er det snart helg. Det mest nøkterne hele uka var å rydde i skuffene.

Forrige mandag satte Mikael Øye Hegnar én fot i ateliergulvet. På fredag satte han den andre i bakken, her ute i samfunnet. Kanskje i vårgrusen, eller i en søledam. Nå danser de sammen. Helt opp mot deadline. Chachacha. Han snubler på tirsdag, hinker på onsdag. Tråkker seg selv på tærne. Noen ganger tramper han i marsj. Så spenner livet bein: Penger, unger, venner. Hjemme med sykt barn. Og utenfor lurer de store, mørke sann­hetene som tvinger oss alle opp mot veggen.

Så, med kniven på egen strupe, må han ta noen kreative valg. Kultivere tvilen. Inn­rømme eget vims, i møte med histo­riens sus. I møte med vårt grans­kende blikk. Og bekjentes sjenerøse applaus.

Forbehold kan forhindre kata­strofer. Hos Hegnar trer det frem som en produktiv kraft. Et forslag til hvordan vi kan hånd­tere kaos. Møtet med dette er beroligende. Gjen­kjen­nelig nok til at øynene får hvile. Fremmed nok til at tankene får vandre. Men hvordan er bildene laget egentlig?

Metoden er omtrent slik: Han støper egne stifter av voks og pigment. Disse brukes til å tegne på en opp­varmet plate, plassert på et bord. Deretter legges ark på, som trekker til seg den smeltede fargen. Frem­gangs­måten lar til­feldig­heter oppstå. Kanskje er det en ydmyk­het i forhold til det å lage noe nytt. Et oppgjør med maleriets heroiske vedheng. Hva vet jeg... Et slags meto­disk tap av kontroll, i en særegen om­stend­elig arbeids­prosess.

Den munner ut i noen presise funn. Når det er ferdig, så er det ferdig. Så repeteres hand­lingen. Motiver kan vandre fra trykk til trykk, eller forlates et sted i mylderet. Fem, seks, syv ganger til, så sitter det. Et mønster kommer til syne. En rytme. Og noe som kan minne om en for­telling. Det er en fin linje mellom en flate og et rom, for eksempel. Mellom fremmed­gjøring og nærvær. En dam og en sky. Noe avklart og grumsete. Et land­skap, en stemning. En vakker og en forurenset himmel­hvelving. Og her, under den, står vi og glor. Og undrer og tror, at vi betyr noe.

Tekst av Tarald Wassvik.

Mikael Øye Hegnar (f. 1984, Tønsberg) viser en rekke nye trykk på Japan¬papir, der han tar i bruk enkaustikk, en teknikk som går tilbake til antikken. Hegnar er billed­kunstner med master­grad fra Kunst­aka­demiet (2010) og bachelor­grad i tekstil (2008), begge ved Kunsthøg­skolen i Oslo. Han har hatt separat­utstillinger bl.a. ved Elephant kunst­hall, Lille­hammer (2022), 1857, Oslo (2019), 1857, Brussel (2017), og Kunstner­forbundet (2017). Han har også deltatt i gruppe­utstillinger ved bl.a. KÖSK, Oslo (2021), Femten­sesse, Oslo (2020), Horda­land Kunst­senter, Bergen (2020), Kunst­nernes Hus (2019) og Kristian­sand Kunst­hall (2017).

Utstillingen er støttet av Kultur­rådet, Billed­kunst­nernes Vede­rlags­fond og Ingrid Lindbäck Langaard stiftelse.

Motta nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut i forkant av utstillinger, samt ved kunstnersamtaler og andre viktige hendelser.

Personvern