Ann Iren Buan, Kom du bare nærmere

Overlyssalen

På vår side

Så faller lyset gjennom trærne. En mor sover i sengen, med kroppen som et vern mot barnet ved siden av. Bak dem ligger natten. Lakener og vaske­vanns­fat har for lengst blitt kokevasket, de blodige papir­arkene har blitt brent i samme ovn som organer og ampu­tasjoner. En ung snekker vil straks våkne uten hånd og ønske seg et stort glass appelsin­juice. Rommene skal nulles. Dette er sommerens barn­dom. Det nyfødte skal våkne og trilles over terskel­løse rom. Snart skal det innta kontur og bli noe mer enn bare et mirakel. Det er i en slik balanse man ønsker at verden skal fortsette. Der maten finner munnene. Der stjerne­bilder er lesbare. Der man kan strekke hånden fram og berøre det man elsker. Barnet begynner snart å utforske gråtens nyanser. Det skal lenge tro at det i enden av et skrik alltid finnes et men­neske. Kom du bare nærmere.

Utdrag av tekst skrevet av Eivind Hofstad Evjemo. 

I sin praksis utforsker Ann Iren Buan begrepene forfall og ødeleggelse gjennom tegning og skulptur. Buan er interessert i kontrasten mellom det skjøre og det monumentale, og arbeider med sårbare og ustabile verk som omgir og fysisk konfronterer betrakteren. Hennes verk ser ut til å være i en kontinuerlig tilstand av ruinering, noe som forsterkes av hennes valg av materialer. Tilsyne­latende på randen av kollaps, insisterer verkene på en fortsatt eksistens og blir ofte brukt som elementer i nye kunstverk i en syklus av forfall og fornyelse.

LES MER →

Elisa Helland-Hansen, Nyte og nytte

Salene i 2. etasje

«Brukbare ting beveger meg, spesielt de som hånd­teres daglig. Matlaging og måltid gir impulser til arbeidet på verkstedet. Jeg etter­streber flere kvaliteter i ett og samme objekt: en farge som begeis­trer, en form som lokker, en vekt som kjennes, en overflate som inviterer, et volum som er nok, en detalj som du vil huske.»

I Elisa Helland-Hansens 50-årige praksis, har måltidets sosiale, kulturelle og estetiske verdier vært tett forbundet med hvilken ideologisk hold­ning hun har til keramikk. I 2012 flyttet hun fra Bergen til landlige omgivelser utenfor Ros­en­dal ved Hard­anger­fjorden og etablerte seg med verksted. Møtet med vestlands­naturen og dens rike forråd av mat, ble et livsvalg som ga næring til kunst­neriske under­søkelser. Hun har gjennom hele sin virk­somme kar­riere vært konse­kvent i å utforske funk­sjonens prinsipp og hvordan form­givning i leire best kommer til uttrykk i forholdet mellom mat, drikke og beholder.

LES MER →

Viktor Pedersen, Navlebeskue

Vindussalen

I utstillingen Navlebeskue viser Pedersen viser en nyprodusert film i Kabinettet, samt en serie skulpturer i Vindus­salen.

Filmen Navlebeskue er en spekulativ utforsk­ning av hvordan kroppen er et sted som både er hjemsøkt, og som hjemsøker omgivelsene. Pedersen tar utgangs­punkt i det gjerne negativt ladede begrepet navlebeskue, som stammer fra en medi­tasjons­teknikk. Medita­sjonen går ut på at man stirrer inn i sin egen navle for å kontemplere rundt men­neskets sted i kosmos, og potensielt se den gud­dom­melige uende­ligheten. En tilsynelatende lukkende gest kan altså være åpnende: I verket reflekteres det rundt ideen om at selvet og kroppen ikke er en avsluttet enhet med total agens, men går langt utover seg og innehar andre i seg. Det kan være hvordan forfedres liv, miljø og erfaringer hjem­søker kroppen og er med på å forme våre liv i dag.

LES MER →