Ann Iren Buan
Kom du bare nærmere
Overlyssalen
12.09.—13.10.2024

På vår side

Så faller lyset gjennom trærne. En mor sover i sengen, med kroppen som et vern mot barnet ved siden av. Bak dem ligger natten. Lakener og vaske­vanns­fat har for lengst blitt kokevasket, de blodige papir­arkene har blitt brent i samme ovn som organer og ampu­tasjoner. En ung snekker vil straks våkne uten hånd og ønske seg et stort glass appelsin­juice. Rommene skal nulles. Dette er sommerens barn­dom. Det nyfødte skal våkne og trilles over terskel­løse rom. Snart skal det innta kontur og bli noe mer enn bare et mirakel. Det er i en slik balanse man ønsker at verden skal fortsette. Der maten finner munnene. Der stjerne­bilder er lesbare. Der man kan strekke hånden fram og berøre det man elsker. Barnet begynner snart å utforske gråtens nyanser. Det skal lenge tro at det i enden av et skrik alltid finnes et men­neske. Kom du bare nærmere. Hvem våkner av sirenene i natt? Hvem faller i trappen og må rope med blod i lungene? Hvem er dum nok til å sette seg i bilen til den berusende tjue­åringen? Vinteren kommer som et rim i gresset. Moren tolker ingen advarsler i synet av en død fugl på en isbelagt trapp, hun ser ingen sorg­bilder i den gjen­tagende drømmen hvor alle fingrene hennes knekker. Hun vil ikke la frykten etse seg fast, hun vil bare at livet skal være fritt og åpent. Hun vil ikke tro på alle historiene som kommer fra forstedene. Hun vil ikke tro at knivene på bunnen av elva kan bli hentet opp. Hun vil ikke vite hvor mange barber­blader hun passerer i løpet av en dag. Hun står og ser barnet sitt peke på nesene, på munnene, at når det våkner i lyset, åpner det ansiktet lik en blomst. Snart vil hun høre ordene bli til et språk. Hun vil kjenne lukten av sår i mørket. Hun vil våkne og våke. Fingrene knekker. Hun vil se barnet vri seg i sine mystiske tilstander, uten at hun kan gjøre noe for å hente det ut. Barnet er også ensomt. I denne barn­dommen følger det en oppfordring om alltid å si ifra hvor man skal, etter­som denne infor­masjonen betyr at moren kan redde det. For snart vil ikke skriket være tilstrekkelig. Moren luker rolig i bedene, mens faren teller til tjue med øynene mysende, lukket. De ser begge barnet løpe og gjemme seg i skogen, like lett å finne, som det ville vært å drepe. Alle kjenner seg litt lykkeligere nå. Når faren begynner å lete, må han være veldig kloss­major for ikke å finne det med en gang. På kvelden setter moren en bøtte ut i hagen. Hun holder stigen mens fuglehuset plukkes ned for sesongen og så vanner hun plantene. I dette lille skimtes en mobilisering. Vinden slår i tram­po­linene. Noen kan høre henne slepe på pusten og se henne holde seg for brystet. Hun vet at livet er underlig kort. Hun vet nå at mørket kommer bakfra. Langt der ute faller en turist ned i et juv. En guttunge snubler og sklir ut i en elv og drukner helt uten instruksjon. På rommet ligger barnet hennes og risper huden opp med neglen. Det har allerede lært at vannet inne i sin egen kropp rant gjennom fortids­dyrenes kropper, at tiden er ufor­ståelig og derfor hellig. Det har lært at blodet er rødt om dagen og svart om natten. Slik berører barnet hele tiden det monu­mentale med en vaktsom skjørhet. Nå holder det den ene hånden sin i den andre. Alle sårene har fått blø ut. Smerten er grått for, utforsket, men nå er det stille. Det har også lært at ikke alle mennesker kan bli med det overalt, at trøst også er en realisering av avstand og alt man ikke får til. Det har lært at døren som er lukket til stuen der mor og far sitter, faktisk er en grense, og at mye skal handle om dette, å kunne spenne opp en overflate som nekter alt lys.

- Tekst av Eivind Hofstad Evjemo

Ann Iren Buan (f. 1984) bor og jobber i Oslo. I sin praksis utforsker Buan begrepene forfall og ødeleggelse gjennom tegning og skulptur. Buan er interessert i kontrasten mellom det skjøre og det monumentale, og arbeider med sårbare og ustabile verk som omgir og fysisk konfronterer betrakteren. Hennes verk ser ut til å være i en kontinuerlig tilstand av ruinering, noe som forsterkes av hennes valg av materialer. Tilsyne­latende på randen av kollaps, insisterer verkene på en fortsatt eksistens og blir ofte brukt som elementer i nye kunstverk i en syklus av forfall og fornyelse. Farge er et viktig aspekt ved hennes kunstnerskap, og hun benytter ofte dype og intense toner. For henne er farger ladet med følelser og karakter; den kan være forblåst, avvisende eller forførerisk. Buans kunst minner oss om den skjøre og kaotiske tilværelsen vi lever i.

Ann Iren Buan er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Tidligere soloutstillinger inkluderer Vigelandmuseet (2018), Apalazzo gallery, Brescia, Italia (2019), Kristiansand Kunsthall (2021); Entrée, Bergen (2021), OSL Con­temporary (2024), Museum for papirkunst, Blokhus, Danmark (2024). Hun har også deltatt på gruppe­utstillinger på blant annet Bomulds­fabrikken, Arendal (2021), GAM Galleria Civica d’Arte Moderna e Con­tem­poranea, Torino, Italia (2020), Tegne­triennalen på Kunstnernes hus (2019), Trondheim Kunst­hall (2019), Palazzo Mazzarino, Palermo, Italia (2018), og Astrup Fearnley Museet (2015). Arbeidene hennes er innkjøp av flere private og offentlige samlinger, inkludert Nasjonalmuseet og Stortingets Kunst­samling.

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) er forfatter og har gitt ut seks skjønnlitterære bøker: fem romaner og en diktsamling.

Utstillingen er støttet av Kulturrådet, Billed­kunst­nernes vederlags­fond og regionale prosjekt­midler fra Kunstsentrene i Norge.