Stein hard mjelk
Installasjonsbilde fra utstillingen (2022) — Ragnhild Aamås
Fuglebåtbærar / Bird Boat Bench (2022) — Ragnhild Aamås
Miriam Hansen: Diffuser 3 (health & headache) (2022) — Ragnhild Aamås
Fuglebåtbærar / Bird Boat Bench og Miriam Hansen: Diffuser 3 (health & headache) (2022) — Ragnhild Aamås
Dei levande søve, og dei døde har godt av å bli litt skremt / Maintenance sleep (2022) — Ragnhild Aamås
Dei levande søve, og dei døde har godt av å bli litt skremt / Maintenance sleep (2022) — Ragnhild Aamås
Dei levande søve, og dei døde har godt av å bli litt skremt / Maintenance sleep (2022) — Ragnhild Aamås

I Stein hard mjelk, går Ragnhild Aamås til kjernen av sin praksis og undersøker et av grunntemaene som har fulgt henne gjennom kunstnerskapet. I utstillingen ser kunstneren på passasjen som en inngang i nær forbindelse til frampek som et virkemiddel for å visualisere det som skjer i vår samtid, og gjennom verkene i prosjektet blir passasjen en port til en ikke-lineær sammenstilling av det som har skjedd før og av det som ennå ikke har skjedd.

Skulpturer av saltskrubbsåpestoff med oksetalg støpt i formen av en oksetunge ligger installert i Gilde-kassestabler i utstillingssalene og i tillegg montert som såpedispenser på Kunstnerforbundets toalett. Såpeskulpturene kan leses som en referanse til dyrevelferd i industrialderen, til det ville og det temmede og tapet av en meningsfull forbindelse til naturen, men de står også i en klar relasjon til et mytisk nivå i menneskets mange tusenårige sameksistens med dyr, som for eksempel Audhumbla, urkua i norrøn mytologi, som sleiket fram hårtustene til æsenes stamfar, Bure, i saltet som oppstod mellom ild og is.

En båtform, et sted mellom en helleristning og en bruksgjenstand, en benk og et konstruksjonsprinsipp , strekker seg ut gjennom de to salene i andre etasje og blokkerer en av de mange passasjene i rommene. Båten står sentralt i myter og ritualer der den fra arkaisk tid blir sjelens farkost i gjenetablering av orden, ved å bære solen over himmelen, forbi horisonten og videre til det underjordiske for så å gjenoppstå i syklus, som skiftet mellom dag og natt.

En serie relieffer i gummi spekulativt knyttet til supraport-tradisjonen* er montert over rommenes passasjer. I gammel folketro har disse feltene over dørene vært forbundet med det transcendentale, et middel for å komme i kontakt med det overnaturlige og å skue inn i framtiden. Aamås’ gummirelieff viser bilder av rekursivitet («tilbakeløp», et prinsipp fra kybernetikken , som innebærer at to ulike elementer kan kombineres til en ny enhet, dvs. at konsekvensen av gjentakelse medfører endring).

Aamås har invitert kunstneren Miriam Hansen med i utstillingen med et verk videreutviklet fra serien Diffuser først vist på det kunstnerdrevne visningsstedet Hulias i 2021. Diffuseren eller duftsprederen tar utgangspunkt i vekstene pors (Myrica gale) og groblad (Plantago major). Både groblad og porslyng har egenskaper knyttet til mellom annet sårtilheling og har begge gjennom tidene vært nært knyttet til folkelige fremsynsøkende handlinger.

Livstruende kriser har rykket nærmere. Klimakrise og virus, krig og en stupende økonomi truer verden og frykten som sprer seg, uformelig som duft, gjør vårt eierskap til en fremtid mørk. Aamås’ passasjer i Stein hard mjelk blir en visuell undersøkelse av tradisjoner rundt alternative modeller for perspektiv og framtidsutsyn, der hendelser i fortid og framtid ikke henvises til en avsidesliggende ikke-tilstand eller ikke-sted, men som grunnleggende og allestedsnærværende i en kollektiv nåtid. Hva kan disse forsøkene på meldinger (jfr. «værmeldinger») si om vår tids tillit til frampek, og hvordan kan modellen vi velger å gjengi verden i være med å forme de mulige utfallene?

Ragnhild Aamås (f. 1984 i Volda) er basert i Oslo. Hennes skriftmotiverte praksis forgrener seg til skulptur, installasjon, performance og sammenstillinger med funnet materiale i ulike media. Aamås har studert filosofi og arkeologi ved Universitetet i Oslo, MRes Art Exhibition Studies ved Central Saint Martins College of Arts and Designs, og har en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo i 2012. Nylige utstillinger og framføringer inkluderer operaverkene Echopraxia, Swallow/Autarkia, Vilnius (2021), og As we worry we dance (AWWWD), Kunsthall Oslo (2021), som en del av kunstnergruppen infopsin, og med eget virke i Brudaholen ved Altan (2021), og SQUEEZ ved She Will (2020). Aamås har vært en av drivkreftene bak det kunstnerstyrte visningsrommet Podium Oslo siden 2015. Aamås bidrar jevnlig med tekster til Kunstkritikk og har publisert tekster i Periskop, Billedkunst og Artnews.lt.

Miriam Hansen (f. 1988) bor og jobber i Oslo, og har en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo. Hennes praksis tar form som temporære installasjoner som åpner for sykluser av vekst og forråtnelse, omsorg og vedlikehold. Nylige utstillinger inkluderer Hulias, Oslo, Skulpturtriennalen, Oslo, Astrup Fearnley-museet, Oslo, Poppositions art fair, Brüssel, Pippy Houldsworth Gallery, London og Podium, Oslo.

* Supraport (Latin: supra = over, porta = dør, italiensk: soprapporta, fransk: dessus-de-porte) (eller døroverstykke) er betegnelsen på et felt med dekorasjon eller et maleri innfelt i panelverket over en dør, ofte en fløydør. Supraporta var mest populært i barokk– og rokokkostilen, hvor hele saler i slott og palasser ofte ble panelt, men fant også anvendelse i klassisismen, historismen og i jugendstilen.

Motta nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut i forkant av utstillinger, samt ved kunstnersamtaler og andre viktige hendelser.

Personvern