Hvorfor Du Sluttet å Eksistere

Be someone else

Be someone

Be no one

I det jeg går inn dørene i Kunstnerforbundets nokså nedpå, men dog ærverdige, lokaler, tenker jeg at luften er så forbannet tung for tiden. Den har vært det en god stund. Det skjer så mye rundt omkring og alt er viklet inn i hverandre på de mest absurde måter. Det er som om det pågår en ulmebrann som konstant truer med å spre seg eller blusse opp. Oppi alt dette er det en bakgrunnsstøy av stemmer som vil noe hele tiden. Et kakofonisk kaos av «unike» stemmer som bare ønsker at folk skal lytte til dem. Et mylder av følelser som blander seg og vannes ut i det de berører hverandre. Den urokkelige troen på at skjebnen har valgt nettopp deg til å være gjøkungen som tar plass og dytter sine stesøsken/artsfiender utfor redekanten, leder fort til erkjennelsen av at; Jøss, hvorfor faller jeg i et rasende tempo nedover langs bjørkestammen? Var det et dytt i ryggen jeg akkurat kjente? Jeg kan jo ikke fly? Faen heller, er det ikke jeg som er gjøken?

Så slutter du å eksistere.

Jeg ser meg rundt. De monokrome(tone) og tilsynelatende industrialiserte panelene er håndlaget av Mathisrud selv. Epoxylaminering av karbonfiberduk; pussing, sliping og polering. Jeg undres, hvorfor dette slitet for å skape genuine fakes av et hyllevareprodukt?

«Hvor skal du hen?» sa mannen.
«Jeg skal bort i skogen og gjøre trau til far min, han liker ikke å ete i lag med oss andre», sa han Per.
«Trau skal det bli!» sa mannen.
«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.
«Møkk», sa han Per.
«Møkk skal det bli», sa mannen.

Så strøk han Per bort i eikeskogen og hugg og tømret alt det han vant; men alt han hugg, og alt han tømret, så ble det ikke annet enn trau og trau. Da det led til middags, skulle han ha seg noe å leve av og tok opp nisteskreppen sin. Men det var ikke mat, det som var i nistesekken.

Jeg må spørre; blir vi ikke stadig likere i jakten på det særegne individet vi tror finnes i oss selv? Vi hverken ser eller aksepterer at verktøyene som brukes i denne jakten er illusoriske og devaluerer selve ideen om individualitet. Vi er alle genuine fakes, med en kollektiv overbevisning om at det unike og egenartede finnes. Vi må for all del sørge for at livsløgnen me ber på aldri skal tas vekk fra oss.

Filmen I AM EKHO er den konseptuelle nerven som samler utstillingen til en enhet. Den skytes ut av en projektor som står ut av ryggraden til en generisk (made in china?) gudinne. I filmen følger vi et individ (hvis det kan kalles et individ?) i en tid der individualitet og egenart ikke lenger eksisterer. Ekho, som er navnet på protagonisten, kjemper en indre eksistensiell kamp. Ekho kan hverken uttrykke seg verbalt, vise følelser, eller ha noen form for individuell egenart. Dette individet (?) har mistet alt det som gjør at mennesket kan kalle seg menneske.

Stakkars Ekho. Åpenbart skal vi her trekke linjer til Ovids Metamorfoser. Myten om Ekho og Narkissos er ca sånn her: Den retorisk begavede nymfen Ekho blir fratatt taleevnen, av gudinnen Hera. Forbannelsen gjør ikke Ekho stum, men forvandler henne til en hermegås. Ekho er forelsket i Narkissos, men Narkissos er uvitende forelsket i sitt eget speilbilde, som han en dag ser i en vannkilde. Hver gang han kommer med en kjærlighetserklæring til speilbildet sitt, blir ordene gjentatt av et ekko (fra Ekho). For hvert ekko dras Narkissos nærmere og nærmere sitt eget bilde og drukner til slutt i det. Ekho er ulykkelig medskyldig i Narkissos død. Når skal vi egentlig lære? Dette er gamle greier.

I Japan sier man at spikeren som stikker opp må slås ned. Hva skjer når veldig mange spikere står opp? Eller halvveis opp? Eller på skeive? Og noen er dora så hardt ned i bordet at de nesten går gjennom til den andre siden? ...den hersens Janteloven (gjesp).

Også var det den tunge luften da. Den ble ikke akkurat noe lettere etter dette besøket. Men jeg tenker: så lenge du har troen på deg selv, så skal nok alt gå bra. Vi heier på deg.

Vi føler med deg. Du kan klare det. Koko.

- Skrevet av Igory Mansotti.

Marius Mathisrud (f. 1987, Oslo) er utdannet skulptør fra Det Kongelige Kunstakademiet i Haag, Nederland. Mathisrud har deltatt i utstillinger ved W139 Amsterdam (2015 og 2017), ArtRotterdam (2019), VHDG Leeuwarden, Nederland (2018), NESTruimte, Nederland (2019), Claptrap i Belgia (2020), Heerz Tooya i Bulgaria (2019), Galleri CC i Malmø (2018), Hulias (2021 og 2023, Oslo) og Rod Bianco (nå Galleri Golsa) (2017, Oslo). Mathisrud deltok på Høstutstillingen i 2018 med filmverket FreeDOOM Fighter, som også har blitt vist ved Kristiansund Kunstforening, Asker Kunstforening, Neadalen Kunstforening og Bømlo Kunstlag (2018). Mellom 2017 og 2020 bodde og jobbet Mathisrud i Berlin. Der lagde han blant annet filmverket The Voice is Loudest in Your Head, som var med på åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst på det nye Nasjonalmuseet i 2022.