Ann Iren Buan
Kom du bare nærmere
The Skylight Room
12.09.—13.10.2024

På vår side

Så faller lyset gjennom trærne. En mor sover i sengen, med kroppen som et vern mot barnet ved siden av. Bak dem ligger natten. Lakener og vaske­vanns­fat har for lengst blitt kokevasket, de blodige papir­arkene har blitt brent i samme ovn som organer og ampu­tasjoner. En ung snekker vil straks våkne uten hånd og ønske seg et stort glass appelsin­juice. Rommene skal nulles. Dette er sommerens barn­dom. Det nyfødte skal våkne og trilles over terskel­løse rom. Snart skal det innta kontur og bli noe mer enn bare et mirakel. Det er i en slik balanse man ønsker at verden skal fortsette. Der maten finner munnene. Der stjerne­bilder er lesbare. Der man kan strekke hånden fram og berøre det man elsker. Barnet begynner snart å utforske gråtens nyanser. Det skal lenge tro at det i enden av et skrik alltid finnes et men­neske. Kom du bare nærmere. Hvem våkner av sirenene i natt? Hvem faller i trappen og må rope med blod i lungene? Hvem er dum nok til å sette seg i bilen til den berusende tjue­åringen? Vinteren kommer som et rim i gresset. Moren tolker ingen advarsler i synet av en død fugl på en isbelagt trapp, hun ser ingen sorg­bilder i den gjen­tagende drømmen hvor alle fingrene hennes knekker. Hun vil ikke la frykten etse seg fast, hun vil bare at livet skal være fritt og åpent. Hun vil ikke tro på alle historiene som kommer fra forstedene. Hun vil ikke tro at knivene på bunnen av elva kan bli hentet opp. Hun vil ikke vite hvor mange barber­blader hun passerer i løpet av en dag. Hun står og ser barnet sitt peke på nesene, på munnene, at når det våkner i lyset, åpner det ansiktet lik en blomst. Snart vil hun høre ordene bli til et språk. Hun vil kjenne lukten av sår i mørket. Hun vil våkne og våke. Fingrene knekker. Hun vil se barnet vri seg i sine mystiske tilstander, uten at hun kan gjøre noe for å hente det ut. Barnet er også ensomt. I denne barn­dommen følger det en oppfordring om alltid å si ifra hvor man skal, etter­som denne infor­masjonen betyr at moren kan redde det. For snart vil ikke skriket være tilstrekkelig. Moren luker rolig i bedene, mens faren teller til tjue med øynene mysende, lukket. De ser begge barnet løpe og gjemme seg i skogen, like lett å finne, som det ville vært å drepe. Alle kjenner seg litt lykkeligere nå. Når faren begynner å lete, må han være veldig kloss­major for ikke å finne det med en gang. På kvelden setter moren en bøtte ut i hagen. Hun holder stigen mens fuglehuset plukkes ned for sesongen og så vanner hun plantene. I dette lille skimtes en mobilisering. Vinden slår i tram­po­linene. Noen kan høre henne slepe på pusten og se henne holde seg for brystet. Hun vet at livet er underlig kort. Hun vet nå at mørket kommer bakfra. Langt der ute faller en turist ned i et juv. En guttunge snubler og sklir ut i en elv og drukner helt uten instruksjon. På rommet ligger barnet hennes og risper huden opp med neglen. Det har allerede lært at vannet inne i sin egen kropp rant gjennom fortids­dyrenes kropper, at tiden er ufor­ståelig og derfor hellig. Det har lært at blodet er rødt om dagen og svart om natten. Slik berører barnet hele tiden det monu­mentale med en vaktsom skjørhet. Nå holder det den ene hånden sin i den andre. Alle sårene har fått blø ut. Smerten er grått for, utforsket, men nå er det stille. Det har også lært at ikke alle mennesker kan bli med det overalt, at trøst også er en realisering av avstand og alt man ikke får til. Det har lært at døren som er lukket til stuen der mor og far sitter, faktisk er en grense, og at mye skal handle om dette, å kunne spenne opp en overflate som nekter alt lys.

- Text by Eivind Hofstad Evjemo

Ann Iren Buan (b. 1984) lives and works in Oslo. In her practice, Buan explores the notions of decay and destruction through drawing and sculpture. Monumental, fragile, and haptic, her work investigates the materiality of drawing through a three-dimensional sculptural expression. Her sculptures appear to be in a continuous state of ruination, a fact further rein­forced by her choice of fragile and vulne­rable materials. Seemingly on the brink of collapse, the works insist on a continued exis­tence and are often used as elements in new artworks in a cycle of decay and renewal. Colour is an impor­tant aspect in her practice, and she often works with deep and intense hues of colour. To the artist, the colour itself is charged with emotions and qualities: they might be blustery, tempting, or sorrowful, always stating a temper that evokes a certain set of emotions. Buan’s work reminds us of the fragile messiness of our existence.

Ann Iren Buan holds an MFA in Visual Art from The Academy of Fine Arts, Oslo (2011). Previous solo exhibitions include The Vigeland Museum (2018) and OSL contemporary, Oslo (2021, 2018); Kristiansand Kunsthall, Kristiansand (2021); Apalazzo gallery, Brescia (2019). Buan has participated in a number of group shows including the Drawing Triennial hosted by The Norwegian Drawing Association at Kunstnernes Hus (2019); Trondheim Kunsthall, Trondheim (2019); Palazzo Mazzarino, Palermo (2018); Stavanger Art Museum, Stavanger (2015); and The Astrup Fearnley Museum, Oslo (2015). Her works are part of several public and private collections, including the National Museum, Oslo and the Norwegian Parliament Art Collection.

Eivind Hofstad Evjemo (1983) is a writer and has published six fiction books: five novels and a collection of poems.

The exhibition is supported by Arts and Culture Norway, Norwegian Visual Artists Fund (BKV) and regional funding by Kunstsentrene i Norge (Art Centres in Norway).